Gubben og jentene skal en tur til Stockholm, for å besøke familie der, og jeg skulle gjerne vært med. MEN har man startet en butikk, så må man ta ansvar, og ikke stenge døra, fordi man vil ha ferie. Hadde jeg hatt noen til å passe på butikken, så hadde jo saken vært en annen :) Jeg håper på dårlig vær i hele sommer, slik at det kommer masse folk å handler garn hos meg :) Neida. Ønsker meg sol også :)
Pga at vi tok den avgjørelsen med å starte butikk, har en annen drøm blitt skjøvet til side. Og det er drømmen om å bli mamma.
Dette er et sårt tema for meg, alltid vært, men jeg har vært flink til å prate om det, så jeg har kommet meg igjennom det tøffe, på en fin måte.
Planen når vi startet butikken, var at vi skulle sette igang med prøverør året etterpå. Men slik som saken ser ut nå, blir det vanskelig å gjennomføre dette, og i det siste har det vært ekstra tøft, og dette er min måte å prate med andre, akkurat nå.
Nå er det så sårt at jeg ikke kan snakke med noen om situasjonen.
Pratet med ei god venninne for en liten stund siden, og hun begynte å spørre om hvordan det gikk med planene våre ang prøverør. Jeg sa som sant var, at det mest sannsynlig ikke blir noe av, og at jeg ikke hadde så veldig lyst til å prate om det akkurat da, for da ville jeg bare begynne å grine.
Om man bare kunne ha vunnet noen "MILLIONER" i Lotto, det hadde forenklet livet masse. Da kunne jeg ansette en person til å være sammen med meg på butikken, og prøverør hadde blitt satt igang med det samme, bygd på huset, kjøpt meg en ny bil og tatt meg en ferietur til varmere strøk :)
Jeg har alltid vært glad i unger, så da jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne få egne barn, på vanlig måte, så var det veldig vondt.Prøverør var eneste alternativ. Jeg har hele tiden tenkt at jeg er ung, og at jeg har mange år igjen før det blir for seint. Men nå nermer det seg for seint, og det gjør det hele så utrulig vanskelig. Skal vi selge butikken? For at jeg skal få muligheten til å bli mamma? Det har jeg ikke noe lyst til. Har aldri hatt det så bra noen gang, på jobb. Det koster mange penger å gjennomføre prøverør, og disse pengene har vi ikke. Jeg har ikke hatt noen mulighet til å ta ut så mye i lønn på dette året, så vi har ikke fått lagt til side noen ting. Ei stund var planen at pengene jeg fikk for motorsykkelen, skulle gå til prøverør, men disse pengene må vi sette unna på en konto.
Dette må vi gjøre slik at vi har penger til å kausjonere ut svigerfar, hvis butikken skulle gå rett vest. Ikke det at den gjør det, men vi må ha en buffer i verste tilfelle.
Så akkurat nå er jeg ganske nedfor. Begynner å grine bare jeg tenker på tanken, om å aldri bli mamma. Skulle så gjerne hatt muligheten til å snuse på min egen lille baby, og ikke bare låne andre sine.
Jeg er jo reserve-mamma, men det blir jo ikke det samme. Jeg tenker jo på de som mine, det har de vært i 8 år nå., på godt og vondt. Det har vært tøft, å være reserve-mamma, veldig tøft. MEN også veldig fint. Jeg er så utrolig glad i Emilie og Willemo. De betyr alt for meg, fordi om vi krangler mye, og er i tottene på hverandre titt og ofte. Jeg vil si vi har et helt normalt forelder-barn forhold. Det at vi diskuterer og krangler, viser jo bare at de er trygg på meg. De vet også at de kan komme til meg uansett hva.
Noe som er trist, er at på hver mors dag, så blir jeg glemt. Det er greit at jeg ikke er mamma, men jeg er der for de hver dag, hele året, og det må da bety noe. Jeg har selv en ste-far, og han fikk bestandig kort av meg på fars-dagen. Jeg skjønner godt at jentene ikke tenker slik på det, men den jeg har blitt mest skuffet over, er Gubben. Jeg tok dette opp på kvelden, sist mors-dag, og han fikk noe å tenke på. Jeg sa at det er greit at jentene hans ikke gir meg gave, eller gratulerer meg med dagen, MEN at han ikke gratulerer meg med dagen engang når det er mors-dag, sårer mer. Det er jo ikke rart at de ikke gjør det, når han ikke gjør det. Dagen etterpå fikk jeg en plante. Gjenstår å se neste mors-dag........, om han gratulerer meg med dagen da??
Jeg elsker Gubben over alt på denne jord, MEN noen ganger må vår bedre halvdel få beskjed om hva de må gjøre....
Det var godt å få ut litt steam fra hodet, og dere skal ikke være redd for å spørre.
I morgen, nei, i dag, er det kongebesøk i kommunen vår. Så da skal jeg prøve å få tatt noen bilder :)
God natt alle sammen
Lene
