I går kom jeg på jobb litt tidlig, tenkte jeg skulle få vaska og shina butikken litt før åpning, men den planen gikk ikke etter planen.
Da jeg kom til Evenskjer såg jeg en politibil utenfor leiligheta til en asyl-familie jeg er så heldig å bli kjent med. Da jeg skjønte hva som holdt på å skje, stoppet jeg der, og gikk inn.
På soffaen satt en politimann, med 1-åringen i huset, på fanget, og jeg spurte etter Sabina. Joda hun var der, og da hun såg meg, knakk hun helt sammen.
Der sto jeg da, å trøstet henne så godt jeg kunne, mens mine egne tårer randt og randt.
Politimannen fortalte meg at de skulle ut av landet. NÅ!
Han syntest dette var like lite trivelig som meg. Denne familien er veldig godt likt, og det er ufattelig at de må reise.
De to tvilling-guttene på 11 år, ble hentet på skolen, heldigvis fikk de sagt hadet til klassen sin. De kom inn og prøvde hardt å ikke vise meg at de var opprørt og lei seg. Jeg fulgte de på rommet, tok omkring de, og sa at det er lov å grine. Og det tror jeg de trengte å høre.Far i huset kom også hjem igjen, etter at han og en politimann hadde vært på posten, og sendt klær.
Lille Kadigia, som ble 1 år 4.oktober, har siden hun var 14 dager gammel, smilt som ei sol til meg, hver gang hun har sett meg, men nå måtte jeg virkelig jobbe for å få smilet. Hun er bare 1 år, men fy søren, hun skjønte at noe holdt på å skje, som ikke var bra.
Jeg fikk en liten time sammen med de, før de ble satt i bilene, og kjørt til flyplassen.
Fytti grisen det var tøffe greier, noe av det verste jeg har vært med på.
Jeg fikk melding av Muhammed i dag, om at de var kommet hjem til Asarbadjan, og var hos sin Bestemor.
Takk og pris for Facebook :) Det hadde vært fryktelig hvis jeg aldri hørte fra de igjen.
Jeg trodde de skulle være i Oslo noen dager før de ble sendt ut, men neida, rett ut av landet.
Her har de vært i 2 år, og nå rett ut. Hadde vært mye bedre om det ble bestemt innen 6 mnd, om de kan få bli eller ikke. Forferdelig å måtte gå i 2 år å ikke vite, og barna, som er blitt skikkelig integrert i klassen, ble revet bort fra det vante, nok engang. NEI HUFF! Skikkelig triste greie.
Tusen takk Abbas, Sabina, Adil, Muhammed og Kadigia,
for at jeg var så heldig å bli kjent med dere. Takket være Facebook, så kan vi forhåpentligvis holde kontakten.
Veldig glad i dere.
Masse klemmer fra
Tante Lene
